Følg oss
America's Wealth Drain
Del I — Lekkasjen hjemme · Kapittel 2

Følg lekkasjen
Hvor pengene blir av

Av Rational Observer Global Research og analyse: Rational Observer • ⏱ 16 min lesetid
Fullstendig monografi Kort artikkel

Det umulige faktum

I 2024 var den amerikanske statsgjelden rundt 122 prosent av BNP. Etter andre verdenskrig toppet den seg på rundt 119 prosent. Gjenreisningen etter krigen betalte ned den gjelden i tiår. Innen 1980 hadde den falt til omkring 33 % av BNP, nær det laveste nivået på generasjoner. Så begynte den å stige igjen. Denne gangen var det ingen verdenskrig. Og landet bygde ikke en ny middelklasse.

Så hva endret seg? Den høyeste skattesatsen falt fra 70 % til 37 %. De offentlige investeringene ble svekket, fra 4,8 % av BNP til 3,6 %. Og over demningen åpnet det seg en ny lekkasje. Figur 2.3 tegner begge gjeldsbanene og den høyeste skattesatsen bak dem, og figur 2.4 setter alle fire målene på én tidslinje.

Kontinuitetsloven

Økonomien er et strømningssystem. Som luft. Som strøm. Som blod. Alle strømningssystemer følger samme fysiske regel. I fysikken kalles den kontinuitetsloven. Innstrømningen balanserer utstrømningen. Når det kommer inn mer enn det går ut, fylles systemet. Reservoaret stiger. Når det går ut mer enn det kommer inn, tømmes systemet. Reservoaret synker.

Den amerikanske økonomien er et strømningssystem. Se for deg en betongdemning som holder nasjonens formue. Den har tre komponenter. En innstrømning, en utstrømning og en lekkasje. Å forstå alle tre forteller deg alt gjeldsdebatten utelater. Figur 2.1 oversetter denne kontinuitetsregelen til den økonomiske demningen som brukes gjennom hele serien.

Last ned PNG
Figur 2.1 — Kontinuitetsloven og den økonomiske demningen
Figur 2.1 — Kontinuitetsloven og den økonomiske demningen. Den samme fysikken, brukt først på et reservoar, deretter på økonomien.

Komponent 1, innstrømningen. Vannet kommer inn i demningen ovenfra gjennom en ventil. En viktig innstrømning er skattereglene, særlig den høyeste marginalskattesatsen. Fire strømmer fyller reservoaret igjen: lønninger, produktiv vekst, offentlig tillit og skatter. Den høyeste marginalskattesatsen betales bare på inntekt over den øverste grensen. I 1963 var denne satsen 91 %. Falt 10 dollar over den grensen, kom 9,10 dollar tilbake til fellesskapet. 90 cent ble igjen. I dag er den høyeste satsen 37 %. Av de samme 10 dollarene kommer 3,70 dollar tilbake til fellesskapet, og 6,30 dollar blir igjen. Ventilen gikk ikke igjen av seg selv. Skiftende regjeringer skrudde den ned, først i 1964 og 1965, deretter mye kraftigere fra 1980. Satsen falt med 54 prosentpoeng. Figur 2.3 viser denne satsen som den stiplede linjen i begge paneler, og figur 2.4 som panel 4.

Komponent 2, utstrømningen. Vannet går ut gjennom utløpsrøret, altså offentlige utgifter. Skoler, veier, forsvar, helse, forskning. Dette er ikke sløsing, dette er vedlikehold. Når du slutter å vedlikeholde en demning, sprekker den. Når du kutter offentlige investeringer, faller den framtidige produktiviteten. Debatten om utstrømningen, hvor mye som skal brukes og på hva, er en reell debatt som er verdt å ta. Men den er ikke hele historien. Det finnes en tredje komponent, og der ligger det avgjørende.

Elitelekkasjen: fire grupper

Den tredje komponenten er lekkasjen. Lekkasjen er ikke én kanal, den har fire hovedgrener. Tenk på økonomien som et felles basseng som alles arbeid og alles skatter fyller sammen. Det skal strømme ut igjen til alle. Lønninger, skoler, sikkerhetsnett. Det lekker ikke ved et uhell. Hver av disse grenene er en regel noen har bygget med vilje, og som stille sender en del av det felles bassenget mot en liten gruppe på toppen før det kan nå noen andre. Denne lekkasjen har et navn: Eliterøret.

Den første grenen flytter penger gjennom finanssystemet. Den andre bruker markedsmakt til å ta høyere priser. Den tredje gjør offentlige penger og offentlig risiko om til privat gevinst. Den fjerde hindrer en del av skattestrømmen fra å vende tilbake til det felles reservoaret. Hver gren inneholder flere kanaler. Vi tar dem én om gangen.

Gruppe 1 — penger flyttet gjennom finanssystemet. Selskapsoverskudd flyttes mot aksjonærene, mens gjentatte gebyrer langsomt reduserer husholdningenes sparing. Tre kanaler. Tilbakekjøp av aksjer, overnormal fortjeneste i finanssektoren og gebyrer på pensjonssparing.

1. Tilbakekjøp av aksjer. Et tilbakekjøp av aksjer er når et selskap bruker kontanter til å kjøpe tilbake og slette sine egne aksjer i markedet. Når aksjer kjøpes tilbake, blir det færre igjen, så det samme overskuddet ser større ut per aksje, og kursen har en tendens til å stige. De som tjener mest, er de som allerede eier mest aksjer, særlig ledere som betales i opsjoner. Før var dette juridisk farlig. Innsidere som presset opp kursen på sine egne aksjer, noe tilsynsmyndighetene kunne behandle som manipulasjon. I 1982 laget det amerikanske finanstilsynet SEC stille en ny regel, Rule 10b-18, som ga selskapene juridisk dekning for å gjøre det likevel. S&P Global rapporterte i 2025 at selskapene i S&P 500 brukte 942,5 milliarder dollar på tilbakekjøp i 2024 alene, en rekord.

2. Overnormal fortjeneste i finanssektoren. Økonomen Thomas Philippon studerte dette spørsmålet i årevis og rapporterte i 2015, i American Economic Review, at kostnaden ved å flytte og forvalte folks penger holdt seg omtrent uendret, rundt 1,5 til 2 prosent av beløpene det gjaldt, i nesten hundre år, selv om datamaskiner tok over nesten hver del av jobben. For en vanlig familie viser ikke dette seg som én stor regning. Det er en liten kostnad som ligger skjult i en boliglånsrente, et kontogebyr eller et forvaltningsgebyr: liten nok til å overses i en enkelt måned, men jevn nok til å bygge seg opp gjennom et liv.

3. Gebyrer på pensjonssparing. Å forvalte folks sparepenger er en reell tjeneste, og et rimelig gebyr er ingen lekkasje. Men gebyrene beregnes hvert år av hele den voksende saldoen, så de forrenter seg på samme måte som sparingen. Det amerikanske arbeidsdepartementet gir dette eksempelet. Å øke det årlige gebyret fra et halvt prosentpoeng til ett og et halvt gir arbeidstakeren 28 prosent mindre penger etter 35 år. Lekkasjen begynner der folk betaler mer enn tjenesten er verdt.

Gruppe 2 — høyere priser gjennom markedsmakt. Når konkurransen er svak, kan et selskap ta mer. Patentrettigheter kan også gjøre offentlig støttet kunnskap om til privat profitt. To kanaler: monopolpåslag og offentlig finansiert innovasjon med private patentrenter.

4. Monopolpåslag. Jan De Loecker, Jan Eeckhout og Gabriel Unger rapporterte i 2020, i Quarterly Journal of Economics, at det gjennomsnittlige påslaget amerikanske selskaper tar over sine egne kostnader, steg fra rundt 21 prosent i 1980 til rundt 61 prosent i 2016, nesten en tredobling på under fire tiår. De ekstra pengene kjøper ikke et bedre produkt eller en bedre tjeneste. Det er bare en pris du betaler fordi du ikke har noe annet valg. Det rammer hardest familiene som bruker nesten alt de tjener på dagligdagse ting.

5. Offentlig finansiert innovasjon og private patentrenter. Etter Bayh-Dole Act kan de som mottar føderale forskningsmidler, beholde patentrettighetene. Loven kan hjelpe oppfinnelser ut i markedet, men allmennheten kan ende opp med å betale to ganger. Først for forskningen, og deretter gjennom en høy pris under enepatent. Forskere ledet av Cleary ved Bentley University viste i JAMA Health Forum at finansiering fra National Institutes of Health, offentlige penger, bidro til 354 av de 356 legemidlene som ble godkjent av det amerikanske legemiddelverket FDA mellom 2010 og 2019, omkring 99 %. Denne finansieringen utgjorde fra år 2000 og framover til sammen 187 milliarder dollar. Deretter gir et patent selskapet den juridiske retten til å holde konkurrenter borte fra å selge det ferdige legemidlet i årevis. Og med det, makten til å sette en høy pris. For en pasient kan det bety å betale to ganger: én gang gjennom skatter som bidro til å finansiere oppdagelsen, og én gang til full pris når hun trenger medisinen.

Gruppe 3 — offentlige penger og offentlig beskyttelse omgjort til privat gevinst. Den tredje gruppen starter med et reelt offentlig formål. Staten kjøper tjenester, støtter investeringer, garanterer lån eller redder økonomien. Lekkasjen er den ekstra private gevinsten som blir igjen når allmennheten ikke får en rimelig motytelse. Fem kanaler. Påslag i forsvaret. Sivile kontrakter. Næringsstøtte. Offentlig kreditt. Redningspakker i kriser.

6. Påslag i forsvarsanskaffelser. Dette er når et lite antall forsvarsleverandører, uten reell konkurranse, tar mer enn en rimelig pris for det de bygger. I 2019 gjennomgikk revisorer 47 flyreservedeler solgt av TransDigm, en leverandør av forsvarsdeler. På 46 av disse 47 delene fant de overfortjeneste. Fortjenestemarginene gikk fra 17 % til mer enn 4400 %. En senere revisjon fant minst 20,8 millioner dollar i overfortjeneste på 105 reservedeler. Dette er ikke et anslag for hele forsvarsbudsjettet. Det er et dokumentert eksempel på hvordan svak konkurranse kan se ut når forsvaret likevel trenger delen og har få reelle alternativer. Hver dollar som går tapt i en oppblåst pris, er en dollar som skulle ha kjøpt reell forsvarsevne og ikke gjorde det.

Krigen med Iran viser hva disse prisene betyr når utstyret først er brukt. CBO anslo at krigen hadde kostet Pentagon 38,1 milliarder dollar per 1. august 2026, mer enn halvparten av det — 21,7 milliarder — bare for å erstatte det som var skutt ut. Disse erstatningene kjøpes gjennom samme kanal, til samme priser. Siden juni 2025 har USA brukt mellom halvparten og to tredjedeler av sin beholdning av Patriot-, THAAD-, SM-3- og SM-6-missiler, og å bygge opp disse lagrene igjen vil ta minst fem år. Fjorten måneder å bruke opp; fem år å erstatte. Prisen per enhet avgjør hvor mange enheter et budsjett kjøper. Å bruke penger til disse prisene gjør ikke et land sterkere. Det gjør det tynnere. Og disse pengene ble ikke hentet inn i skatt: de kommer som gjeld, og betales senere gjennom skatt på lønn eller press på offentlige ordninger.

7. Sivile kontrakter og privat forvaltning. Staten trenger selskaper som leverer varer og tjenester, og som noen ganger driver offentlige ordninger på statens vegne. Det amerikanske riksrevisjonsorganet GAO rapporterte at føderale kontrakter utgjorde 755 milliarder dollar i 2024. Om lag 310 milliarder gikk gjennom sivile etater, og 84 % av disse kontraktskronene ble tildelt i konkurranse. Disse tallene viser størrelsen på røret, ikke størrelsen på lekkasjen. Lekkasjen begynner der konkurransen mangler, der leverandører ikke kan byttes, eller der staten betaler mer enn tjenesten er verdt. Medicare Advantage er ett eksempel. MedPAC anslår at private planer fikk 84 milliarder dollar mer i 2025 enn de samme pasientene ville kostet i tradisjonell Medicare. Ikke hele den differansen er fortjeneste. Noe betaler for ekstra ytelser, men det viser hvorfor allmennheten må kontrollere den motytelsen den får.

8. Subsidier til private selskaper. En subsidie kan bygge en fabrikk, beskytte en viktig næring eller skape arbeidsplasser, så den er ikke automatisk en lekkasje. Men allmennheten trenger noe klart tilbake. Cailin Slattery og Owen Zidar fant at den gjennomsnittlige avtalen tilbød 178 millioner dollar for 1500 lovede arbeidsplasser. Når de sammenlignet stedet som vant med det som kom på andreplass, fant de sysselsettingsgevinster i nettopp den bransjen, men ingen sterke tegn på bredere lokal økonomisk vekst. Lekkasjen er de offentlige pengene som går tapt når de lovede arbeidsplassene ikke kommer, når investeringen ville kommet uansett, eller når selskapet beholder hele gevinsten uten å betale noe tilbake.

9. Offentlige lån og garantier. Staten kan gjøre det billigere for selskaper å låne ved å ta på seg en del av risikoen. I 2025 var det ventet at staten skulle støtte 1 900 milliarder dollar i lån og garantier. Den vanlige budsjettmetoden førte forventede direkte tap til 2,4 milliarder dollar. Congressional Budget Offices virkelig-verdi-metode priset også markedsrisikoen, slik et forsikringsselskap priser en polise, og verdsatte kostnaden til 65,2 milliarder dollar. Det betyr ikke at skattebetalerne vil tape 65,2 milliarder. Det betyr at allmennheten stiller en beskyttelse til rådighet som er verdsatt så høyt. Lekkasjen begynner når private eiere beholder gevinsten uten å betale en rimelig pris for den beskyttelsen.

10. Redningspakker i kriser. Krisehjelp kan stanse et finansielt sammenbrudd og trygge arbeidsplasser, og noen redningspakker betales tilbake. Gjennom TARP satte finansdepartementet 245,5 milliarder dollar inn i bankene og fikk tilbake 275,9 milliarder, så det programmet var ikke et enkelt enveistap. I 2020 lovet Federal Reserve støtte til markedet for selskapsobligasjoner. Forskere i New York Fed fant at løftet alene senket lånekostnadene i et marked langt større enn det Fed faktisk kjøpte. Den offentlige ryggdekningen hadde reell verdi. Lekkasjen er den delen av denne verdien som private investorer beholdt uten å betale allmennheten for beskyttelsen.

Gruppe 4 — skatter som ikke strømmer tilbake. Den fjerde gruppen svekker returstrømmen. Mer inntekt havner på toppen, men mindre kommer tilbake gjennom skatt for å fylle det felles reservoaret. Fire kanaler. Selskaper som betaler null føderal skatt. Overskuddsflytting til utlandet. Den gunstige beskatningen av kapitalgevinster. Uthulingen av toppskatten.

11. Selskaper som betaler null føderal skatt. Dette er når et svært lønnsomt selskap bruker lovlige skattefradrag til å presse sin føderale skatteregning helt ned til null. ITEP, Institute on Taxation and Economic Policy, rapporterte i april 2026 at minst 88 store amerikanske selskaper ikke betalte føderal inntektsskatt i det hele tatt i 2025, til tross for 105 milliarder dollar i samlet overskudd. Hadde de betalt den normale satsen på 21 %, ville det blitt 22,1 milliarder dollar. Vanlige arbeidstakere får ikke dette valget. Deres skatt trekkes automatisk fra hver lønnsslipp. Når et lønnsomt selskap ikke betaler noe, må noen andre dekke differansen, vanligvis gjennom mer statsgjeld eller gjennom press for å kutte nettopp de ordningene vanlige familier er avhengige av.

12. Overskuddsflytting til utlandet. Dette er når et selskap i stedet fører overskudd tjent i USA i et land med svært lav skatt. EU Tax Observatory, en europeisk forskningsgruppe som følger internasjonal skatteunngåelse, rapporterte i 2024 at andelen av verdens selskapsskatteinntekter som går tapt på denne måten, har stagnert på rundt 10 prosent, basert på data til og med 2022, selv etter et tiår med reformforsøk som skulle stanse det. Samme forskningsprogram anslår at om lag 1 000 milliarder dollar i selskapsoverskudd flyttes globalt hvert år. Der dette overskuddet ble skapt av amerikanske arbeidstakere og amerikanske kunder, kommer det ikke hjem for å bli skattlagt. Lønn kan ikke flyttes til utlandet slik overskudd kan.

13. Gunstig beskatning av kapitalgevinster. Dette er regelen som skattlegger inntekt fra investeringer lavere enn inntekt fra arbeid. Joint Committee on Taxation, det offisielle organet som anslår kostnaden av skatteregler for Kongressen, rapporterte i desember 2024 at denne lavere satsen kostet staten 236,8 milliarder dollar i 2024, ett av de største skattefradragene staten fører regnskap over. Dette er ikke et skjult smutthull, det står direkte i skatteloven. Siden de fleste amerikanere lever av lønn og ikke av investeringer, ble denne fordelen bygget for en gruppe de fleste rett og slett ikke er en del av, uansett hvor hardt de jobber.

14. Uthulingen av toppskatten. Dette er nedgangen i den høyeste skattesatsen for dem som tjener mest, gjennom de siste 60 årene. På begynnelsen av 1960-tallet var den høyeste skattesatsen på de største inntektene i USA 91 %. I dag er satsen 37 %. Figur 2.4 viser denne ventilen som lukkes, i panel 4. Congressional Budget Office, Kongressens eget uavhengige og partipolitisk nøytrale regnekontor, rapporterte i januar 2026 at i de samme tiårene steg den rikeste prosentens andel av landets inntekt før skatt og overføringer fra 9 % i 1979 til 18 % i 2022. Tenk på dette som hovedventilen som styrer hvor mye av de rikeste amerikanernes inntekt som strømmer tilbake til alle andre. Etter hvert som denne ventilen er skrudd ned, tiår etter tiår, har mindre kommet tilbake, og alle andre har måttet dekke en større del av det som mangler, gjennom relativt høyere skatt eller gjennom gjeld som framtidige generasjoner må betale ned.

Figur 2.2 viser de fjorten kanalene under disse fire grenene.

Last ned PNG
Figur 2.2 — Fire grupper, fjorten kanaler
Figur 2.2 — Fire grupper, fjorten kanaler. Ordnet etter mekanisme, ikke presset inn i én dollarsum.

Disse kanalene virker ikke på samme måte. Noen flytter selskapsoverskudd mot dem som eier verdipapirer. Noen bruker markedsmakt til å heve priser. Noen gjør offentlige penger, eller offentlig beskyttelse, om til privat gevinst. Og noen hindrer skatter fra å strømme tilbake til reservoaret. Ikke enhver betaling er en lekkasje. Et selskap kan levere noe nyttig og tjene en rimelig avkastning. Lekkasjen er den ekstra verdien som forlater fellessystemet og ikke kommer tilbake. Etter 14 kanaler er mønsteret klart. Noen er målt direkte. Noen er mekanismer dokumentert i offentlige kilder. Noen er politiske valg som endrer hvem som betaler og hvem som tjener på det. Men sammen peker de i samme retning. Strømmen omdirigeres før den når vanlige husholdninger og offentlig kapasitet.

Gjelden: det synlige resultatet

Figur 2.3 sammenligner de to periodene med høy gjeld og viser hvorfor strukturen i innstrømningen betyr noe.

Dette diagrammet setter de to gjeldsperiodene ved siden av hverandre. Venstre panel: etter andre verdenskrig. Høyre panel: i dag. Venstre panel nådde rundt 119 % av BNP i 1946. I 2024 var gjeldsandelen rundt 122 %. Nivået i 2024 er ikke bare sammenlignbart med toppen under andre verdenskrig, det er litt høyere. Så skiller banene seg. Fra 1946 til 1979 falt gjelden fra rundt 119 % til omtrent 32 % av BNP, med korte tilbakeslag. Fra 1980 til 2024 steg den fra omtrent 33 % til rundt 122 %, tross midlertidige nedganger. Forskjellen er ikke mot eller disiplin.

En viktig politisk forskjell er synlig i den andre linjen i hvert panel. Den stiplede linjen er den lovfestede høyeste marginalskattesatsen. Venstre panel: satsen lå over 80 % gjennom slutten av 1940-årene. Den sto på 91 % til og med 1963, falt til 77 % i 1964, og lå så på 70 % eller høyere fra 1965 til 1980. Langt høyere enn i dag. Gjeldsandelen falt mens USA kombinerte sterk vekst, progressiv beskatning og vedvarende offentlige investeringer. Den høyeste satsen gjaldt bare over den øverste grensen, ikke hver dollar. Men de høyeste delene av inntekten ble skattlagt mye hardere enn i dag.

Høyre panel: skattesatsen styrter fra 70 % i 1980 til 28 % i 1988, halvert på åtte år. Den langsiktige gjeldstrenden snur deretter oppover. Ikke hvert år. Den falt i slutten av 1990-årene og etter pandemitoppen i 2020, men over hele perioden steg den fra omtrent 33 % til rundt 122 %. Så endret politikken seg. I 1990 godtok president George H. W. Bush en skatteøkning. Den høyeste satsen steg fra 28 til 31 % i 1991. I 1993 hevet president Bill Clinton den igjen til 39,6 %. Disse økningene gjenopprettet inntekter. Kombinert med sterk vekst, utgiftsdisiplin og uvanlig høye skatteinntekter fra aksjemarkedet gikk det føderale budsjettet i overskudd, og gjeldsandelen falt. Skatt var ikke den eneste årsaken, men å gjenopprette en del av innstrømningen betydde noe. Da disse forholdene endret seg, fortsatte den stigende gjeldstrenden.

Last ned PNG
Figur 2.3 — To epoker med høy gjeld
Figur 2.3 — To epoker med høy gjeld. Gjelden toppet seg på 118,9 % av BNP i 1946 og falt til 32,6 % innen 1980 med en høy toppskattesats; den steg til 121,7 % innen 2024 mens toppskatten falt.

Den høyeste skattesatsen er én viktig forskjell som er synlig her, ikke den eneste historiske forskjellen. Vekst, inflasjon, utgifter, demografi og USAs posisjon i verden hadde også betydning. Men påstanden om at høy gjeld automatisk hindrer offentlige investeringer, får ikke støtte i denne historien. USA investerte tungt mens gjeldsandelen falt. Gjeldsnivået alene avgjør ikke utfallet. Det er den politiske sammensetningen som betyr noe.

Fire indikatorer

Én måling kan være et sammentreff. To kan være tilfeldig. Men når fire uavhengige målinger alle står på feil side av 1980 og fortsetter å bevege seg mot systemet i 45 år, tross midlertidige tilbakeslag, da er det et systemskifte. Se på linjen ved 1980. Figur 2.4 setter de fire indikatorene på en felles historisk tidslinje, slik at retningen kan sammenlignes.

Last ned PNG
Figur 2.4 — Fire indikatorer for demningens helse, 1929–2024. Gjeld, inntektskonsentrasjon, offentlige investeringer og toppskatt på en felles tidslinje.
Figur 2.4 — Fire indikatorer for demningens helse, 1929–2024. Gjeld, inntektskonsentrasjon, offentlige investeringer og toppskatt på en felles tidslinje.

Panel 1. Statsgjeld. Dette er vannstanden i reservoaret. Til venstre for 1980: fallende. Fra rundt 119 % av BNP på toppen under andre verdenskrig, i 1946, til rundt 33 % i 1980. En nedgang over 34 år. Til høyre for 1980: stigende, til rundt 122 % i 2024.

Panel 2. Inntektsandelen til den rikeste prosenten. Dette er størrelsen på Eliterøret. Hvor mye av nasjonalinntekten strømmer til den øverste prosenten? Til venstre for 1980: fallende. Fra 22,4 % i 1929 til rundt 9 % midt på 1970-tallet. Den laveste konsentrasjonen i hele århundret. Til høyre for 1980: stigende, tilbake til 22,4 % i 2024, akkurat der den sto i 1929, året før den store depresjonen.

Panel 3. Offentlige investeringer som andel av BNP. Dette viser om demningen vedlikeholdes. Til venstre for 1980: rundt 6-7 % gjennom 1950-årene og tidlig på 1960-tallet, 4,8 % i 1980. Til høyre for 1980: fallende til 3,6 % i 2024, blant de laveste nivåene siden andre verdenskrig.

Panel 4. Høyeste marginalskattesats. Dette er den viktigste innstrømningsventilen. Til venstre for 1980: på 70 % eller høyere fra 1936 til 1980. På 91 % i de sterkeste tiårene i amerikansk økonomisk vekst. Til høyre for 1980: faller til 28 % under Reagan. Ligger på 37 % i dag.

I 1963 virket demningen. Gjelden falt. De offentlige investeringene var høye. Inntektskonsentrasjonen var nær sitt laveste punkt. Den høyeste satsen var 91 %. I 2024 lekker demningen. Gjelden er nær sitt høyeste. De offentlige investeringene er nær sitt laveste. Inntektskonsentrasjonen er tilbake på 1929-nivå. Den høyeste satsen er 37 %.

Konstruert, ikke tilfeldig

Ingenting av dette skjedde ved et uhell. Mekanismen for tilbakekjøp av aksjer ble skapt i 1982, da det amerikanske finanstilsynet SEC vedtok Rule 10b-18. Før den regelendringen risikerte selskaper som kjøpte tilbake sine egne aksjer, å bli straffeforfulgt for markedsmanipulasjon. Etter den eksploderte praksisen. Selskapsskatten ble kuttet gjennom bevisste vedtak i 1981, i 1986 og igjen i 2017. Og Bush-skattekuttene i 2001 og 2003 gikk i samme retning gjennom de høyeste inntektene, utbytte, kapitalgevinster og arveskatten. Løftet var alltid det samme. Lavere skatt ville gi investeringer. Det målbare resultatet var, gang på gang, mer penger til aksjonærer, eiere av verdipapirer og toppledere.

Hver mekanisme ble konstruert, bygget, vedlikeholdt. Hver beslutning ble tatt av folk med makt, i tjeneste for folk med formue, på bekostning av folk uten noen av delene. Dette er ikke markedskrefter som virker fritt. Det er politiske valg, skrevet inn i loven, én beslutning om gangen.

Konklusjon

Hvis hver mekanisme ble bygget, kan hver mekanisme endres. Generasjonen fra andre verdenskrig løste ikke gjelden ved å kutte i velferdsordninger. De økte innstrømningen. Gullalderen fra 1946 til 1980 bygde ikke middelklassen ved å redusere investeringene. De skattla de rike hardt og satte pengene i arbeid i fellesøkonomien.

Demningen kan repareres, ikke med vage gester mot vekst, ikke ved å håpe at økonomien ordner seg selv, men gjennom konkrete, navngitte, reverserbare politiske valg. Føre den høyeste satsen tilbake mot nivåene som ga etterkrigsoppsvinget. Gjenopprette inntektene fra selskapsskatten. Avslutte den gunstige beskatningen av kapitalgevinster. Regulere tilbakekjøp av aksjer. Lukke smutthullene for overskuddsflytting til utlandet. Dette er ikke teorier. Det er ikke eksperimenter. Det er betingelsene som fantes i de tiårene da amerikansk velstand var bred, varig og reell.

Demningen kan repareres. Men ikke uten å forstå mekanismen. Ikke uten å navngi lekkasjen. Ikke uten å se forskjellen mellom et gjeldsproblem og et lekkasjeproblem. Spørsmålet er ikke: har vi råd til å rette opp dette? Spørsmålet er: hvem tjener på fortellingen om at vi ikke har det?

Kilder

Alle tall og kanaler i denne artikkelen har kilder — OMB, BEA, CBO, Joint Committee on Taxation, Census Bureau, Piketty & Saez, GAO, fagfellevurderte studier og andre. Fullstendige kildehenvisninger, metodenotater og hele dokumentasjonen kanal for kanal finnes i den fullstendige monografien.

Fortsett serien

Dette er kapittel 2 av America's Wealth Drain, del I — Lekkasjen hjemme. Se oversikten over del I, eller gå rett videre til Kapittel 3: Den usynlige depresjonen.

Skrevet av Rational Observer Global.

Les episode 03 →

Emner: hvor pengene blir av · hvor de amerikanske pengene går · formuesavløp · fjorten kanaler · tilbakekjøp av aksjer · aksjetilbakekjøp 2024 · finanssektorens profitt · gebyrer på pensjonssparing · monopolpåslag · markedsmakt · bedriftsoverskudd · offentlig finansiert legemiddelforskning · Bayh-Dole-loven · legemiddelpatenter · påslag fra forsvarsleverandører · reservedeler til Pentagon · Medicare Advantage · subsidier til selskaper · statlige lånegarantier · bankredning · TARP · redningspakken i 2008 · selskaper som ikke betaler føderal skatt · overskuddsflytting · skatteparadiser · skatt på kapitalgevinst · høyeste marginalskatt · toppskatt på 91 % i 1963 · skattekutt for de rike · gjelden fra andre verdenskrig · nedbetaling av krigsgjelden · fallende offentlige investeringer · infrastruktur · finansiering av utdanning · fattigdom blant eldre · inntektsandelen til den rikeste 1 prosenten · statsgjeld · Bill Clinton · George W. Bush · fire grupper fjorten kanaler · elitens rør · fire indikatorer 1929-2024 · føderal gjeld i prosent av BNP · offentlige investeringer i prosent av BNP · 1963 og 2024 · tilsig og avløp · felles reservoar · eliteutvinning

Følg og diskuter

Følg Rational Observer Global